Her han du lese litt om Lancashire Heeler

RASENS HISTORIE 

Rasen har i grevskapet Lancashire vært kjent som "bøndenes hund" i flere hundre år. Der hadde den som oppgave å drive kuer, i tillegg til at den holdt gårdene frie for rotter. Den har også blitt brukt til å fange ville kaniner. Ovenfor sin eier er den trofast og lojal.

Rasen ble første gang avlet fram på 1600-tallet. Man mener at dens opphav er welsh corgier som fant seg en lokal manchester terrier og at lancashire heeleren oppstod på denne måten. Mange mener dette befestes i lancashire heelerens egenskaper, som kommer frem ved dens gjeteregenskaper og napping i kvegets haser, i tillegg til jaktiveren etter rotter og annet smått. Den er i tillegg meget hengiven ovenfor sin eier.

Det var nok mange lokale varianter av lancashire heeleren frem til mot slutten av 1800- tallet, men den svarte/tanfargede glatthårede varianten har trolig eksistert rundt Ormskrik i Lancashire i lang tid.  

Dagens versjon av rasen ble avlet fram i 1960-årene av Gwen Mackintosh etter en undersøkelse på tidlig 1970-tallet for å finne ut om lancashire heeleren fortsatt eksisterte, og man fant omtrent 200 eksemplarer. Dette sikret rasens overlevelse og fremtid. Gwen Mackintosh startet sammen med raseentusiaster The Lancashire Heeler Club i 1978. Rasen ble godkjent av Kennel Club (UK) i 1981 med rasenavnet Lancashire Heeler. Den er også kjent under navnet Ormskirk Heeler. Mackintosh fortsatte som leder for raseklubben frem til hun døde i 1992. 

I dag er det bare lancashire heeler og welsh corgi som er igjen av Storbritannias små kvegdriverhunder.  

Lancashire heeleren er svært intelligent og har et stort forråd av lyder når den "prater" med sin eier. Den er også humoristisk og det er vanlig at den ler ved å vise hele tanngarden. Rasens allsidighet har gjort den meget populær som selskapshund. Både for eldre som vil ha turfølge, og for den yngre som liker agility og andre aktiviteter. 

Lancashire heeleren er en glad og positiv hund som kan trives både på landet og i byen. I Norge finnes det ikke mange av rasen enda, men den har fått egen raseklubb. I Sverige er rasen en del større, med egen klubb og mange aktiviteter. Rasen er pr i dag ikke anerkjent av FCI, men har foreløpig godkjennelse slik at den kan stilles i Gruppe 1, og valper blir registrert i NKK. Det jobbes i dag for å få rasen godkjent. Det er i hovedsak Den Finske Kennel Klubben og den Finske rasehundklubben som står for dette. Ved en godkjennelse vil Finland bli stående som rasens hjemland.  

Lancashire heeleren er en topp arbeidshund. Rasen er førerfokusert og lærer lett. Dens iver og interesse for "hjernetrim" gjør at den er ypperlig å bruke til agility, lydighet, spor, heelwork, freestyle mm. Den er også fin som selskapshund, men siden dens opprinnelse er å gjete, vil den også ha arbeidsoppgaver i tillegg til tur. Uttrykket: "Det er ikke størrelsen det kommer an på." Passer godt på lancashire heeleren; den har liten kropp, men stor motor!

 

Din overskrift

                                            RASESTANDARD

 

LANCASHIRE HEELER  

Gruppe: 1 
FCI rasenr: 000 
FCI dato: 18.05.1999 
NKK dato: 14.06.2007
Opprinnelsesland England.


Helhetsinntrykk:  

Liten, sterk. Robust bygget, våken og energisk arbeidshund.  

Viktige Proporsjoner:

avstanden mellom manken og haleansatsen overstiger mankehøyden med ca 2.5 cm. Avstanden fra nakkeknølen til stoppen like langt som neseryggen.
 
Adferd/temperament:

Kvegdrivende hund som også viser terrierinstinkt som kanin- og rottejeger. Modig, glad og lojal.

Hode:

I proporsjon til kroppen. Skallen og neseryggen skal være parallelle.

 Skalle: Flat, bred mellom ørene. Avsmalnende mot øynene.

Stopp: Moderat markert.

Snuteparti: Jevnt avsmalnende mot nesebrusken.

Lepper: Stramme.

Kjever/tenner: Kraftige kjever. Jevn tannstilling. Saksebitt. Komplett tannsett. Over- eller underbitt ikke ønskelig.

Øyne: Mandelformete, middels store med god innbyrdes avstand. Mørke, bortsett fra hos leverbrune der fargen kan være lysere
for å harmonere med pelsfargen.

Ører: Våkent løftete, lette tippører eller ståører. Hengende ører uten reisning i basen ikke ønskelig. Hals: Middels lang, velplassert mot skulderen.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftig benstamme.

Skulder: Godt tilbakelagt.

Albue: Godt tilliggende.

Mellomhånd: Skal tillate at potene dreies lett utover, men ikke så mye at det forårsaker svakhet eller hindrer frie bevegelser.

Poter: Små, faste, godt utviklete tredeputer.

Kropp:

Overlinje: Stram og rett, verken senket bak manken eller fallende mot krysset.

Lend: Kort.

Bryst: Godt hvelvete ribben, lange bakre ribben.

Hale: Høyt ansatt, ukupert. Når oppmerksom bæres lett bøyet, men aldri ringlet over ryggen.  

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Muskuløse og parallelle sett bakfra, både under bevegelse og stand. Aldri hjulbent eller hasetrang.

Knær: Velvinklete.

Haser: Lavt ansatte.

Poter: Som forpotene.

Bevegelser: Raske, livlige, naturlige og frie.

Hud: Pigmentet skal være i overensstemmelse med pelsfargen.

Pels:

Hårlag:

Tynn underull og helt dekket av motstandskraftig, kort, tykk, hard og rett dekkpels. Noe lengre dekkpels på halsen. Underullen skal ikke synes gjennom dekkpelsen eller gjøre slik at pelsen på halsen står ut. Lang eller alt for bølget pels absolutt ikke ønskelig.

Farge:

 Sort og tan; leverbrun og tan. Tantegninger med dyp farge på snutepartiet, flekker på kinnene og ofte over øynene; fra kneet og nedover, på bakbenas innsider og under halen. Ønskelig med tommelfingertegn (sort hår som et tommelmerke i den rødgule tanfargen) over potene. Tanfargen kan blekne med årene. Liten hvit brystflekk tillatt.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Ideal hannhunder: 30 cm Ideal tisper: 25 cm

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske feil: defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.